Metodistkirkens historie internasjonalt, nasjonalt og lokalt

METODISMEN OG METODISTKIRKEN

De aller fleste forbinder navnet John Wesley med Metodistkirken, så når Metodistkirkens historie skal presenteres så er det naturlig å ta utgangspunkt i ham.

JOHN WESLEY

John Wesley ble født i Epworth i Lincolnshire i England 17 juni 1703 som sønn av sokneprest Samuel Wesley og hans kone Susanna. Av 17 barn vokste bare 10 opp. De vokste stort sett opp under harmoniske forhold selv om det var vanskelige tider økonomisk. Bl.a. ble faren kastet i gjeldsfengsel. Familien ble også trakasert fordi faren som sogneprest utførte en streng kirketukt. Prestegårdens åkre ble ødelagt og buskapen stukket og det er ikke usannsynlig at brannen som herjet familiens hjem i 1709 var påsatt av samme grunn. Denne brannen ble særskilt dramatisk for John som ble reddet ut fra 2. etasje i siste liten. Da den vesle gutten var i trygghet utbrøt hans mor: ”Er ikke dette en brann hentet ut av ilden?” Wesley kom flere ganger senere i livet tilbake til de ordene.

Johns første undervisning forgikk hjemme på prestegården med moren Susanna som lærer. Bibelstudium var en viktig del av pensum. 10 år gammel ble han sendt til kostskole i London hvor han var elev i 6 år. 17 år gammel ble han tatt opp ved Christ Church college i Oxford som 4.generasjon Wesley. John tok sine studier veldig alvorlig, noe som ikke var så vanlig blant studentene på den tiden. Han ble ordinert til diakon, den laveste av den anglikanske kirkes presteordinasjoner, i 1725 og 3 år senere ble han ordinert til ”priest”. På denne tiden gjorde han sin eneste erfaring som menighetsprest i England. Han var hjelpeprest hos sin far som da hadde ansvaret for 2 menigheter. John trivdes ikke noe særlig i den rollen for det var vanskelig å kombinere med å leve et strukturert og hellig liv slik han gjorde det ved universitetet.

Da han etter et par år returnerte til universitetet hadde hans 4 år yngre bror startet en gruppe av universitetsfolk som ville ta sin kristendom på alvor. John ble med og ble etter hvert den naturlige leder. Blant de andre studentene ble de latterliggjort og fikk flere kallenavn, bl.a. bibelmøll, den hellige klubb og metodister. Så det som i utgangspunktet var et skjellsord ble for dem et æresnavn og navn på vekkelsebevegelsen og senere et kirkesamfunn. De var ganske strenge med seg selv og holdt en hard disiplin. De hadde møter i 3 timer hver kveld med bønn og studium, og de brukte mye tid på barmhjertighetsarbeid, bl.a. besøkte de innsatte i fengsler og holdt skole for barn som ellers ikke ville fått noen opplæring. Hensikten med det hele var å oppnå indre hellighet – noe John Wesley lengtet inderlig etter. Til tross for alt dette opplevde ikke John at han hadde frelsesvisshet. Han sier selv i sin dagbok at det var en av årsakene til at han reiste ut som misjonær i 1735. Han håpet å frelse sin sjel gjennom sin misjonærvirksomhet. Men det 3 år lange oppholdet i Georgia ble ingen suksess. Han skulle opprinnelig drive misjon blant indianere, men endte opp blant hvite nybyggere som ikke hadde sansen for Wesleys strenge prinsipper for kristenlivet. At hans store kjærlighet giftet seg med en annen førte til at Wesley i fortvilelse viste denne kvinnen offentlig bort fra nattverdbordet. Han reiste tilbake til England i 1738 som en nedbrutt mann.

På overfarten til Amerika hadde John truffet noen medlemmer av den tyske Brødremenigheten og gjennom dem kommet i forbindelse med lutherske tanker om rettferdiggjørelse – at mennesket frelses ved tro alene, uten lovgjerninger. Wesley begynte etter hvert å se på nye øyne på omvendelsen. Særlig hadde den tyske herrnhuter Peter Bøhler stor innflytelse på han. 1 mai ble det stiftet et religiøst selskap etter hernhutisk mønster men med anglikansk lære. Her arbeidet Wesley videre med seg selv, men det var på et møte 24 mai 1738 at han hadde sin store religiøse opplevelse som skulle få så store konsekvenser, både for han selv og for mange andre mennesker. Wesley skriver i sin dagbok: ”Om kvelden gikk jeg meget motvillig til et møte i Aldersgate street hvor en leste fra Luthers fortale til Romerbrevet. Omkring et kvarter før ni, mens han beskriver den forandring  som Gud virker i hjertet ved troen på Kristus, kjente jeg mitt hjerte forunderlig varmt. Jeg kjente at jeg virkelig stolte på Kristus og på Kristus alene til min frelse, og visshet ble gitt meg om at han hadde tatt bort mine, nettopp mine synder og frelst meg fra synden og dødens lov.” Det er klart at dette ble en voldsom befrielse for Wesley som hadde prøvd å tilfredstille Gud ved å leve hellig og gjøre mange gode gjerninger med sin egen frelse som motiv.

Wesley ble aldri lutheraner og heller ikke herrnhuter. Han kjente seg som prest i den engelske kirke. Han preket i en rekke kirker om rettferdiggjørelse ved troen alene, men kirkene ble etter hvert stengt for han. Prestene fryktet at den nye læren skulle undergrave moralen hos folk. George Whitefield, en venn av Wesley og en anerkjent predikant utfordret Wesley til å komme til Bristol og overta arbeidet han hadde begynt der blant gruvearbeidere. Wesley hadde vanskelig med å forsone seg med tanken om å preke i friluft, men han reiste allikevel, etter tydelig ledelse fra Gud. 2.april 1739 preket han for 3000 mennesker på en slette utenfor Bristol, og det ble begynnelsen på den metodistiske vekkelse og et sterkt sosialt engasjement. Kirkene ble stengt, men torg og sletter lå åpne for han. Det har blitt sagt i ettertid at dette arbeidet var så betydningsfullt at det antagelig forhindret revolusjon i England.

Wesley var ustanselig på reise. I begynnelsen gikk han til fots, senere skaffet han seg hest og mot slutten av sin tjeneste fikk han vogn. Det er regnet ut at han tilbakela 40 000 norske mil i de 40 årene reisene varte, og at han holdt ca. 40 000 prekener i hele sitt liv. Wesley skrev også en mengde bøker og med allsidige tema. For eksempel: lærebøker om elektrifisering, personlig hygiene og folkelig legekunst. Og selvfølgelig en rekke teologiske bøker som bibelkommentarer og  prekener. Wesley møtte motstand også utenfor kirkene. Folk gjorde hva de kunne for å forstyrre møtene. De kastet stein, drev hele okseflokker inn blant mengden, slo på tromme og ropte ukvemsord. Både Wesley selv og hans medhjelpere var mer enn en gang i livsfare. Wesley opplevd at mange ble frelst på møtene hans, og han hadde omsorg for de nyfrelste. Han organiserte klassemøter i mindre grupper, og på den måten fikk de tatt vare på de nyfrelste. Disse møtene, som inneholdt bibellesning, bønn, syndsbekjennelse og vitnesbyrd, var et ypperlig middel i sjelesorgens tjeneste. Klassemøtene spilte en stor rolle lenge etter Wesleys død. Wesley fikk utrettet mye i sitt liv. I tilegg til å være en betydelig forfatter og predikant, fikk han også en sosial betydning. Han skaffet en forsømt folkegruppe selvrespekt og gav dem oppgaver. Wesleys billige skrifter førte til at denne gruppen fikk langt flere lesere som siden gikk inn i det politiske liv, bl.a den britiske arbeiderbevegelsen. Wesley bygde også skoler, og engasjerte seg i avholdssaken. I relativt unge år hadde Wesley fått beskjed av biskopen i Bristol at han ikke hadde noe i hans bispedømme å gjøre. Da svarte John Wesley: ”Verden er mitt sogn”, og dette ble på en måte hans motto.

Wesleys personlige liv ble ikke særlig lykkelig. Hans ekteskap var ikke særlig vellykket, og han fikk ingen barn. Det var vanskelig å kombinere all reisevirksomheten med et familieliv. Wesley døde i sin lille leilighet i London 2 mars 1791. Under dødskampen hadde han noe viktig han ville meddele sine nærmeste. Han ville skrive det, men klarte det ikke. Da de spurte hva han ville skrive sa han: ”Ikke annet enn at Gud er med oss”.  Man antar at om lag 10 000 mennesker passerte hans båre da han lå på lit de parade utenfor City Road Chapel. Han ble begravet uten noen form for praktutfoldelse. Seks fattige menn fikk hver 20 shilling for å bære han til graven.

FRA VEKKELSESBEVEGELSE TIL KIRKESAMFUNN

Metodistkirken startet altså som en vekkelsebevegelse innenfor den engelske kirke. På denne tiden var det mange som utvandret til Amerika, blant dem også mennesker som hadde blitt kristne gjennom den metodistiske bevegelsen. I Amerika begynte den metodistiske organisasjon som en lekmannsbevegelse. John Wesley sendte lekpredikanter til Amerika for å styrke arbeidet i koloniene. Wesley ordinerte selv også 2 prester som han sendte over, og det skapte sterke reaksjoner i England. Francis Asbury og Thomas Coke var to sentrale personer i etableringen av Metodistkirken i Amerika. I 1784 ble bevegelsen organisert i Den biskoppelige Metodistkirke i Amerika. Kirken opplevde stor vekst på 1800tallet. To andre kirkesamfunn hadde også stor oppslutning, det var ”Den forenede kristne brødrekirke” og ”Den evangeliske sammenslutning”. Disse to slo seg sammen i 1946 og i 1968 ble de forent med Metodistkirken, og ble til ”Den forenende Metodistkirke (The united Methodist Church) som Metodistkirken i Norge også er en del av.

I England ble ikke metodistbevegelsen et eget kirkesamfunn før etter John Wesleys død. Metodistkirken i England er en selvstendig kirke og ikke en del av ”The united Methodistcurch”. Den ledes ikke av en biskop, men av en president. Så Metodistkirken oppstod først som kirkesamfunn i Amerika, og en av grunnene til det var at de metodistene som utvandret fra England ikke ville ha noe med Den engelske kirke i Amerika å gjøre siden de mente at den stod på kolonimaktens side i slavespørsmålet.

METODISMEN I NORGE

Vi pleier å si at et kjærlighetsbrev er årsaken til at Metodismen kom til Norge. Det var sjømannen Ole Peter Petersen som skrev hjem til sin forlovede Anne Marie Amundsen om hva han hadde opplevd med Jesus under et opphold i Amerika. Hun viste det til sine venner, og mange ble nysgjerrige. Hun skrev da tilbake og ba han komme hjem og fortelle. Petersen hadde vært på møte på ”Bethelship” i New York, et kondemnert skip hvor metodistene holdt møter. Der hadde han opplevd et sterkt kall til frelse, og etter en tids kamp overga han seg til Gud. Han hadde flere sterke opplevelser av Guds nærvær, og det var dette han skrev om til sin forlovede. I juni 1849 kom han hjem til Fredrikstad for å dele sine opplevelser med sine venner. Petersen deltok på flere husmøter og mange ble frelst. I Sarpsborg brøt det ut vekkelse, men det var også mye uro og motstand. Mange av urostifterne ble vunnet for Gud.

I 1850 reiste Petersen tilbake til Amerika, og han fikk fortsette sin tjeneste der. I 1853 ble han ordinert til prest i Brooklyn, og samme år fikk han kirkens kall til å reise til Norge. I Østfold hadde de skrevet brev og bedt om å få Petersen som predikant og samtidig ville de melde seg inn i den biskoppelige Metodistkirke. Da Petersen kom tilbake til Fredrikstad fant han ut at mange av de nyomvendte var blitt ført vill av mormonismen. Hans konfrontasjon med mormonpredikanter førte til noen vansker i begynnelsen. Metodismen møtte også ganske stor motstand fra lutheranere.

Den første menigheten ble stiftet i Sarpsborg 11 september 1856. Hele 43 medlemmer ble opptatt. Allerede 3 november samme år ble menigheten i Halden stiftet. Sandnes menighet ble stiftet i 1878. Menighetens historie finner du under Fakta om Metodistkirken.

FAKTA OM METODISTKIRKEN

• Kirken finnes i 131 land med vel 80 mill medlemmer.
• Kirken driver aktiv misjon i alle verdensdeler.
• Kirken styres de fleste steder av biskoper og kirkemøter.

METODISTKIRKEN I NORGE

• Kirken teller rundt 12 000 medlemmer.
• Kirken har 46 menigheter fra Hammerfest i nord til Lista i sør.
• Kirken har sin opprinnelse i en vekkelsesbevegelse innenfor den engelske kirke på 1700 tallet og regner John Wesley som sin grunnlegger.
• Kirkens teologiske særtrekk er sterk vektlegging på Guds nådes frelsende og forvandlende kraft.
• Metodister døper sine barn fordi små barn ikke er unntatt fra dåpsbefalingen og fordi de er omsluttet av Guds kjærlighet fra unnfangelsen av.
• Metodistkirkens nattverd er åpen for alle.
• Metodister skiller ikke mellom kvinner og menn i preste og diakontjeneste.
• Metodister er av prinsipp økumeniske.

ORGANISERING

• Norden og Baltikum har felles biskop, for tiden Christian Alsted fra Danmark.
• Under biskopen er det i Norge to tilsynsprester – en for østre distrikt og en for vestre og nordre distrikt.
• Hver menighet har menighetsråd og ulike komiteer til å administrere arbeidet. En gang i året er det menighetskonferanse med valg og rapporter.
• Der velges også hvert 4.år delegater til Metodistkirkens Årskonferanse som består av alle prestene og legdelegater fra alle menighetene.
• Metodistkirken drives av frivillig innsats, og gaver fra medlemmer og venner av menigheten. Vi får refundert det medlemmene betaler i "kirkeskatt" til kommune og stat.

SKOLER

• Kirken driver teologisk skole i Oslo i samarbeid med Det teologiske menighetsfakultetet.
• Betanien sykepleierhøgskole , Bergen.

TIDSSKRIFTER

• Månedsmagasinet ”Brobyggeren”.
• Andaktshefte "I DAG" ( økumenisk).

MISJON

• Misjonsselskapet er lite, men står ansvarlig for et bredt arbeid i Angola, Liberia, Zimbabwe, Sierra Leone, Ukraina og India.
• Kirkens misjonsinnsats skjer alltid på oppdrag fra Metodistkirken i de aktuelle landene.
• Mange menigheter har sitt eget misjonsprosjekt hvor de støtter helt konkrete prosjekt, som f.eks. bygging av skoler, brønner og broer.

KIRKENS DIAKONI

• Diakoni skjer i den lokale menighet, gjennom Metodistkirkens nasjonale arbeid (MNA) og Stiftelsen Betanien i Bergen, Skien og Oslo.
• Betanien driver sykehus / hospital i Skien og Bergen.

FOR BARN OG UNGDOM

• Metodistkirkens barne og ungdomsforbund (MBU) er paraplyorganisasjon for all innsats i barne og ungdomssektoren.
• Kirken har ulike leirtilbud på vinter og sommertid.

 

SANDNES METODISTMENIGHETS HISTORIE

Den første tiden

Det begynte med et landsmøte for avholdsfolk. Metodistpresten Anders Olsen var utsending til Det norske Avholdsselskaps generalmøte som ble holdt i Sandnes i 1871. Han ble oppfordret til å tale i byens bedehus, og skal ha talt "med stor kraft". I den neste toårsperioden ble det flere besøk i Sandnes/Stavanger, og i 1873 ble han ansatt som predikant i distriktet. Dette skjedde etter inn­stendig anmodning fra mennesker som hadde hørt ham tale under hans tidligere besøk. Det ble Stavanger metodismen fikk fotfeste i. Menigheten i Stavanger ble stiftet i 1874, med Sandnes som prekeplass.

I 1878 ble Martinius Olsen ansatt i Sandnes - i håp om å etablere egen menighet på stedet. Samme år ble menigheten dannet med 17 medlemmer. Det første ledermøte det er referat fra, ble holdt i forstanderens bolig, med to deltagere i tillegg til forstanderen (1886). Tilstede var Ole Thorsen og Abraham Tjøtta. Lars Clausen var forstander, og ble valgt til formann og sekretær. Av referatet fremgår at Abraham Tjøtta blir anbefalt som lokalpredikant, et verv han skulle inneha i flere generasjoner, ofte som forstander for menigheten i de perioder kirken ikke hadde noen å avse, eller når menighetens økonomi var for elendig til å kunne lønne en mann. Søndagsskolen tok til i 1883, med lokalpredikant Annanias Olsen som bestyrer. I 1892 besluttet "Ledersmødet" å stifte forening for menighetens kvinner. I 1897 brant så det første kapellet ned i den store bybrannen i Sandnes.

Gjenoppbyggingen av kirken begynte med skuffelser og tilbakeslag. Økonomien var i en elendig forfatning. Den nye kirken var tynget av gjeld, og det var få til å betale gjelden ned. Abraham Tjøtta måtte i flere perioder ha hovedansvaret for virksomheten ved å være tilsatt som ulønnet forstander. 4. desember 1904 finner en sjelden høytidelighet sted: Medlemsopptagelse. Det var bare en som hadde meldt seg. Ommund Hansen Aurenes. Han skulle vise seg å bli arvtageren etter Abraham Tjøtta - som lokalpredikant og ledende gjennom mange år.

Første halvdel av 1900-tallet

Ungdomsarbeidet ble startet i 1913, da Epworth - ligaen "Haabet" ble konstituert med Niels Jensen som første formann. I 1921 starter en Junior­liga med Nelly Jensen som leder. Men medlemstallet i menigheten går stadig nedover. Etter første verdenskrig er det helt nede i 20 medlemmer. Bemanningssituasjonen var utilfredsstillende, med stadige avbrudd og uendelige flytninger. Dette gjorde at selv søndagsskolearbeidet stanset opp en periode. Det som så ut til å holde seg noenlunde stabilt opp igjennom 1920-årene - som må ha vært de vanskeligste i menighetens historie - var kvinne­foreningen. Mikala Olufsen overtok som bestyrerinne i 1919. Dette vervet hadde hun helt frem til 1966. Hun var en kvinne som hadde stor betydning for menigheten. Musikkforening ble startet på midten av 1930-tallet.

Under krigen ble de fleste bedehus i Sandnes ble raskt overtatt av tyskerne, men Metodistkirken gikk foreløpig fri. Dette resulterte i livlig utleievirksomhet de første krigsårene. I 1942 kom Arthur Jøranson. Et halvt år får han drive møtevirksomhet i kirken, så blir også den tatt av okkupasjonsmakten, og menigheten leier lokale på "Salem der nord".  

Etter krigen er det flere evangelister som betjener menigheten etter tur, og bare i korte perioder. Arbeidet går tungt, og menigheten er i ferd med å gi opp. Høsten 1950 får de endelig en pastor igjen. Reidar Skarung blir ansatt som «et siste forsøk». Sakte, men sikkert begynner ting å skje. I 1952-53 går 10 personer ut av statskirken og inn i menigheten, og flere overflyttes fra andre menigheter i Sandnes. Ungdomsgruppe kommer i virksomhet med Johannes Albertsen som leder. Presten er søndagsskole-bestyrer. Pikeforeningen er i god virksomhet med Anne Kathrine Skarung som leder. Man starter speiderarbeid for piker og gutter, der en av forgrunnsfigurene fra første stund er Olaf Hanssen (senere Aurbakken).  

Siste halvdel av 1900-tallet

I 1953 ble Reidar Skarung ansatt som sosialkurator og industriprest hos Jonas Øglend. Dette gav ham og menigheten store kontaktmuligheter. Sammen med menighetens opplivning ble det også fart i byggeplanene. Tanken på bygging av en moderne arbeidskirke begynner å ta form, og resultatet er at man legger planer om en kombinert Metodistkirke, ungdoms og eldresenter. Planene blir realisert – i samarbeid med Øgland og kommunen. Tomt i Flintergata 12/14 blir kjøpt. Lørdag 25.november 1961 ble kirken vigslet av biskop Odd Hagen.

I 1978 feiret menigheten 100 år. Den hadde da 100 bekjennende medlemmer, og en metodistbefolkning på rundt 200 mennesker. Menigheten hadde da en forening kalt «Kirkeringen», en misjonsgruppe, et musikkor og en mindre sanggruppe. For barn og unge var det tilbud om søndagsskole, mini/midiklubb for barn, speider og en forening for «ungevoksne».

Menigheten i dag

I dag teller menigheten 63 bekjennende medlemmer, og inkludert døpte medlemmer har den en samlet metodistbefolkning på rundt 180 mennesker. Menigheten har ansatt 1 prest i 100% stilling, som for tiden er Hilde Kr. Hannestad Tveter. Prest Charles Jourdan er utnevnt til en 10% ulønnet stilling i menigheten. Det er gudstjeneste hver søndag, som regel kl.11.00 på formiddagen. Menigheten tilbyr også Kreativ kafè annen hver onsdag, og Treffpunkt sentrum første tirsdag i måneden. For barn, unge og småbarnsfamilier er det tilbud om søndagsskole hver søndag under gudstjenesten, speider hver mandag, familiesamling på lørdager 3 ganger i halvåret, og familiegudstjeneste på søndag 3 ganger i halvåret. For mer informasjon se under de ulike aktiviteter her på hjemmesiden.

Menigheten har de siste årene gjort en stor jobb med å vedlikeholde kirkebygget fra 1961, og mer arbeid gjenstår. Menigheten er også i en prosess med å finne ut hvor veien går videre. Derfor er det satt i gang et menighetsutviklingsarbeid, hvor man får hjelp av en menighetsrådgiver til å finne frem til visjon, verdier og satsningsområder.

Menigheten feirer i 2018 140 år, og vi mener at vi fortsatt har et oppdrag og en tjeneste å gjøre i Sandnes by.